Når gode intensjoner møter veggen

Hvorfor føles noen steder rett, mens andre frastøter oss – uten at vi helt forstår hvorfor? Dette spørsmålet har fulgt meg siden jeg var liten. Jeg vokste opp i et hjem hvor det estetiske var viktig, og jeg har alltid tatt omveier for å gå gjennom de hyggeligste gatene. Var det jeg som var overfølsom? Elitistisk, som min bestefar – modernist med sans for formålstjenlige flater – mente? Eller finnes det objektive psykologiske mekanismer som gjør at noen rom og gater faktisk påvirker oss på en dypere måte enn andre?

Det var denne undringen som ledet meg til miljøpsykologi og etter hvert til en masteroppgave i skjæringspunktet mellom arkitektur og psykologi. Jeg ville forstå mer av hvordan vi reagerer – ikke bare estetisk, men emosjonelt, sosialt og kognitivt – på rommene vi oppholder oss i. Og kanskje viktigere: Hvordan profesjonelle formgivere tenker rundt dette.
 

Hva jeg fant

De fleste arkitektene jeg snakket med hadde stor bevissthet rundt hvordan lys, akustikk, materialer og romlig organisering påvirker brukerne. Mange var genuint opptatt av å bidra til bedre psykisk helse og trivsel, og flere nevnte brukerbehov som noe de “kjenner i magen”. Likevel: Bruken av forskningsbasert kunnskap var sjelden eksplisitt – og enda sjeldnere etterspurt.

Flere fortalte at de manglet språk og verktøy for å legitimere miljøpsykologiske vurderinger i møte med byggherrer, prosjektledere eller entreprenører. Prosessene er ofte for raske, rammene for trange og samarbeidet for fragmentert til at det blir tid eller rom for helhetlig refleksjon.

Og kanskje mest tankevekkende: Mange opplevde at det de vet og ønsker å gjøre, ikke alltid får gjennomslag – selv når de ser at det kunne gjort en reell forskjell for brukerne.

Fra estetikk til samfunnsansvar

Det kanskje mest tankevekkende jeg fant, var hvor mange som – da jeg spurte hvilke verdier som ledet dem i arbeidet – svarte at «kunden skal være fornøyd». Det høres kanskje opplagt ut, men det peker også på et underliggende press: når økonomiske rammer og effektiv prosjektstyring får dominere, blir det vanskeligere for arkitekter å kjempe for helsefremmende og bærekraftige løsninger. Det meningsfulle, det de virkelig ønsker å bidra med, risikerer å bli utvannet.

Samtidig uttrykte mange av informantene en sterk opplevelse av ansvar – både for de menneskene som skal bruke rommene, og for samfunnet. Det var inspirerende å høre hvordan mange ser på seg selv som formidlere av verdi og retning – ikke bare som leverandører av estetiske løsninger

Når forskningen blir for fjern

Et annet funn var at flere opplever miljøpsykologi som både verdifull og utilgjengelig. Fagfeltet blir beskrevet som «noe man har hørt om», men sjelden får tid eller rom til å fordype seg i. Det eksisterer et gap mellom forskning og praksis – ikke på grunn av manglende vilje, men på grunn av mangel på strukturer for tverrfaglig samarbeid og tid til faglig refleksjon. Dette er ikke bare et organisatorisk problem, men et demokratisk og samfunnsmessig spørsmål: Hvordan kan vi sikre at kunnskap om menneskers behov faktisk får forme rommene vi lever i?

Hvorfor det angår oss alle

Vi tilbringer mer enn 90 % av tiden vår innendørs. Det betyr at det fysiske miljøet – enten det er et kontor, et venterom, en skole eller en bolig – former livskvaliteten vår på måter vi ofte ikke tenker over. Når jeg i dag går gjennom en gate, eller inn i et rom, spør jeg meg ikke bare: “Er dette fint?” Jeg spør: “Hvilke behov er det tatt hensyn til her? Hvem har fått medvirke? Hva kommuniserer dette rommet?”

Jeg håper vi som samfunn blir flinkere til å stille de spørsmålene. Og jeg håper flere ser at arkitektur ikke bare handler om bygg – men om mennesker, om psykologi og om ansvar.